SELVIK GÅRD - en bevart perle

Rekketunet i Selvik. Foto: Karen Cecilie Heldal
Tekst og foto: Karen Cecilie Heldal

Selvik gård er en perle av et gammelt klyngetun som er en del av et verdifullt kulturlandskap. Tunet er intakt, nesten uten inngrep av nyere dato. Når du svinger av veien ved gamle Ervik skole, og nærmer deg Selvik er du på landet. Bare et par kilometer fra motorveien gjennom Eidsvåg. Området i Selvik er i grøntplanen for Bergen fra 1993 karakterisert slik:
" Et helhetlig kulturlandskap med et svært rikt innhold av kulturminner."

Klyngetun
Her inne finner vi Selvik gård som består av to bruk, og som er ikke utskiftet. Derfor har den fortsatt teigblanding. Eier av det ene bruket er Elsa Byrkjeland. Hun tror at gården ikke ble utskiftet fordi det var to brødre som eide hver sin del, og var enige om å beholde det slik det var. Ellers var det jo vanlig at man utskiftet gårdene, det vil si delte den i to (dersom den bestod av to bruk) like deler isteden for en teig her og en teig der. Da flyttet de også som regel husene slik at de fikk hvert sitt tun på hver sin eiendom. Elsa Byrkjeland sin bestefar er den siste som bodde i huset, faren bygde et nytt hus på nedsiden av veien.

- Den eldste delen av stuen er svært gammel, forteller hun og antyder kanskje trehundre år, uten å være sikker

- I begynnelsen var ikke huset så stort som det er nå, de bygget bare en liten stue først og så bygget de på etterhvert, sier hun.

Den første stuen var ikke kledt med panel slik de er nå, men laftet i tømmer. Dette er intakt under panelet.

Mye stein
Låven er i nydelig steinarbeid, som så mye annet på gården. Eldhuset er oppmurt i stein fra grunn til pipe. Løer, eldhus og utløer også. Her er også mange gamle steingarder som markerer genser mellom innmark og utmark eller mellom de ulike teigene. Oppe i bakken er det også et fundament for løypestreng med en svært særpreget konstruksjon i stein. Rydningsrøyser av stein viser at det har vært mye stein å rydde ved opparbeidelsen av innmarken.

På gården finnes det også såkalte styvingstrær. Trærene ble beskåret på en karakteristisk måte for å bruke greiner, kvist og blad som for til husdyr. Dette er i følge fylkesmannes jorbruksavdeling en av få forekomster i kommunen som fremdeles holdes i hevd. Disse trærene er asketrær.

Sauer
Når Åsane Tidende besøker gården, er det en av de første varme vårdagene, og sauene er sluppet ut i solen. Elsa og mannen holder tradisjonen med sau vedlike, og det er bra for uten sauene ville kulturlandskapet på innmarken ha grodd igjen.
- Min bestefar hadde 18 sauer og 5 kyr, forteller hun og legger til at han arbeidet som gartner ved siden av. Gården gav for lite utkomme til å leve av, sier hun.
- I tidligere tider hadde de gjerne 13 unger. Med bestefaren boende i huset i tillegg til familien på femten (!) er det klart at det måtte ha vært trangt om plassen, forteller hun.

Slit
Når vi går rundt på gården, kommer det tydelig frem at det må ha vært et slit å drive gården. Innmarken består av svært bratte bakker, det blant annet er lagt murer i bakken for å få enkelte slakere partier i et ellers bratt terreng. Her gikk de og slo gresset for å ha til for.

- Oppe på fjellet tok de ut torv fra myren, til brensel. Dette ble lagret i en utløe der oppe og fraktet ned etter hvert, forteller Elsa Byrkjeland.

- I elven var det en stor kulp som ble brukt til klesvask, og på nedsiden av veien ligger det en gammel kvernstein igjen etter et kvernhus som må ha stått der. To-tre dager i uken var det å ta til byen for å selge jordbruksprodukter, beretter hun, og gir innblikk i det som synes å være en annen verden.

Til nedfalls
Mens Elsa Bykjeland og mannen har holdt sin del av bruket godt i hevd, står den andre delen til nedfalls. Grunnen er at en misjonsorganisasjon har arvet det og ikke holdt det vedlike. De hadde nok håpet å selge det som tomteland.  Nå er det nylig avklart at området kommer til å bli båndlagt for utbygging fordi det befinner seg innen nedslagsfeltet til Jordalsvannet, som er et drikkevann.

Fra flere instanser uttrykkes det vilje til å istandsette og bevare gården for ettertiden.

Unikt i Bergen
Kjell Andresen hos Fylkeskonservatoren sier at det foreligger planer om å finne ut hvordan dette kulturminnet kan sikres på en best mulig måte.
- Den kulturmessige verdien i dette anlegget ert knyttet til tunet som er et tett rekketun og kulturlandskapet rundt, sier Andresen.

- Videre er det sammenhengen mellom tunet og landskapet. Slike rekke tun med to til tre bruk var meget vanlig, både i Åsane og andre steder på Vestlandet, men de fleste er nå borte, forteller Andresen.

- Dette tunet er unikt i Bergensområdet. Vi har Havråtunet på Osterøy, men det er et mye større tun. Mer vanlig var det nok med tun på størrelse med det i Selvik, og derfor hadde dette vært fint å bevare som et supplement til Havråtunet, mener han og uttrykker vilje fra fylkeskonservatorens side til å arbeide videre med bevaringsspørsmålet, uten å love noe konkret.

Flere interessenter
Landbruksavdelingen hos fylkesmannen er interessert i at kulturlandskapet holdes vedlike. Kultursjefen i Åsane ser på det som viktig at bruket bevares for Åsane, og Åsane Historielag  synes gården er interessant. På mange felt er det altså vilje til å sikre gården  for ettertiden. Men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål når det gjelder gårdens framtid, som først må avklares.
 

Denne artikkelen har stått på trykk i Åsane Tidende, trolig i 2004.